Casino?

Du syns du ser ham snurre ruletten i Bjørvika, Pål Steigan?

Jeg har virkelig intet personlig imot Pål Steigan. Vi var riktignok en gang medlem av samme forskrudde bevegelse, men i den forbindelse har han ikke større ansvar enn hva jeg sjøl har. Det må likevel være lov å sperre øya en smule opp over enkelte karrieresteg og når PS snakker med overformannen for idrettsfiffen, Arne Myhrvold, som vil åpne for kasino i Bjørvika Hvilket par er ikke da på parketten, i det som i min fremmedordbok kalles «offentlig forlystelseslokale, klubb (for offiserer)»!

Fikk Pål Steigan kanskje et lite déjà-vu idet noen nevnte ordet kasino? Jeg kom i hvert fall til å huske på ei munter historie da Aftenposten innvia meg i herrene Steigan og Myhrvolds planer.

Det var en gang på syttitallet, at en gryende bevegelse radikal ungdom fant hverandre rundt mangt et kafébord. Det kunne være Malla (nåværende Bohemen), eller Krølle (nedlagt). Men den mest sentrale møteplassen var nok Casino.  Restauranten lå i Stortingsgata, i kvartalet der Filmteateret nå ligger, og man måtte gå ned ei trapp for å få øl. Da sier det seg sjøl at man også måtte gå opp ei trapp for å komme seg hjem, og det var jo ikke alltid like enkelt.

Slike detaljer får ligge i denne omgang, og for å gjøre ei lang historie kort: Det ble etter hvert kjent i vide kretser at ml-erne, både de sentrale og de mer perifere, hadde for vane å legge turen innom Casino. Det må være heva over tvil at mang en tjenestemann i det daværende Sipo har slukket tørsten på nabobordet til unge menn og kvinner i debatt omkring revolusjonens snarlige komme.

I bevegelsens statutter het det at ledelsen i spesielt viktige saker hadde direktivrett, og i en periode ble Casino betrakta som en så vesentlig «sak». Det gikk således rett og slett ut et bud fra ml’s keiser Augustus, som i form og innhold ikke var til å misforstå: Det er ikke lov å gå på Casino. Underforstått: Alt vi sier der nede, går rett inn på lydbånda til Sipo og Ronald Bye i Folkets hus.

Så hadde det seg sånn da, at noen direktiver var enklere å etterleve enn andre, både for offiserer og menige. Casino-direktivet var av typen utprega vanskelig å takle, ikke minst fordi bula jo var stamsted for en del relativt snertne skuespillere.

Og hva er konsekvensen, når et direktiv åpenbart ikke blir etterfulgt? Det blir selvfølgelig innskjerpa og det er da det skjer, rett i etterkant av at ledelsen har sendt ut nytt bud om at det definitivt er forbudt for organiserte ml-ere å gå på Casino.

Up and coming sjef for ungdomsrørsla, Erling Maartmann-Moe, har hatt småtrøbbel på love-fronten. Han trenger ro & øl og hvor skal han gå, for å være sikker på ikke å treffe noen som absolutt må diskutere verdenssituasjonen, akkurat der og da? Casino, hvor ellers!?

Men hvem er den første han ser når han passerer dørstokken? Sverre Knutsen! Sjefen for alt som het direktiver i norsk ml! Der satt han i et hjørne, og nøt sitt otium.

Det sies at blikk ble veksla, men at den korte konversasjonen, om vi kan bruke en slik betegnelse, ble ordknapp. Dette var rått parti, all den stund Knutsen hadde sitt på det tørre han gjorde jo bare jobben sin; var der for å kontrollere at direktivet ble fulgt!

Til sjuende og sist fikk tildragelsen ingen følger for den kommende superstjerna i ungdoms-ml, men akkurat der og da, idet blikk møttes, vil jeg tippe Maartmann-Moe tenkte like glupt som svensken her om dagen, han som ikke skjønte alt ståket omkring de etter sigende ustabile bensinprisene:

Jag tankar alltid för hundra spenn!